Det første...

Fra nå nå av vil mine tanker om stort og smått, med hovedvekt på det siste, vil sikkert mange (eller egentlig mest sansynlig veldig få) mene, bli publisert her. De velformulerte, velbegrunnede, for ikke å snakke om de overveldende innleggene vil det gå litt tid mellom, da jeg strengt tatt ikke har tid til sånt tull(nå var min kone innom og sendte meg et blikk som ikke akkurat lovte tro håp og kjærlighet, hun driver å henger opp klær mens guttene driver med noe som ikke lover noe spesielt godt det heller). Jeg er tydeligvis ønsket i en annen setting enn som familiens friske skribent.



Da er barna i seng og jeg kan likegodt avslutte part 1 med en liten anekdote fra Mikkel på 3. Jeg tar med andre ord følgene av mine egne prosaiske/kreative begrensninger, og lar eldstesønnen ta seg av slikt. Selvfølgelig med fare for at min nyopstartede blogg skal fremstå som en slags kosedilledallepjattesak. Jeg skal vel få snudd på det inntrykket etterhvert tenker jeg. Velvel, tilbake til Mikkel, han er en fin fyr, tankefull og finurlig. I helga fikk vi sett på det nyeste skuddet på stammen i vennegjengen, lille Andrea på 2 uker. Dette gjorde nok et visst inntrykk på Mikkel, og han kom med følgende betraktninger her i stad: Hun var bra liten hun Andrea, like liten som en blomst, eller en knapp, eller en sommerfugl, eller som en liten perle...Men ikke så stor som et hus. Er ikke det et godt resonnement vet ikke jeg. Over og ut.