Det første året med blogg. Ingen kontroversielle innlegg. Faktisk så godt som ingen innlegg at all. Kun noe svada om familieliv og en oppsummering om en hyggelig skisesong. Spørs om det blir å skyte hvite og grønne piler etter dette bloggprosjektet mitt. Det likner mer på et halvhjertet forsøk på dagbok. Og hva kan man si om menn som skriver dagbok? Neiognei.
Vel, vi får se. Nå har jeg ihvertfall lagt til bloggsiden under favoritter, så får vi som sagt se.
tirsdag 14. april 2009
Vinterglæder 2008
Selv om det ikke ser sånn ut, er jo den lakoniske sannhet at det drar seg mot vår. I den sammenheng tenkte undertegnede å trekke frem noen anekdoter rundt vinterens få, men hyggelige Rest & Recreation opplevelser. Været har jo som kjent ikke vært helt samarbeidsvillig for oss som ivrer etter å sette spor i naturens kokain som en ivrig skiløper så prosaisk beskrev. Nå skal det også sies at positiv utstyrsutvikling, kompetanse og ambisjonsnivå ikke alltid er kompatibel med den enkeltes fysiske utvikling, og i så måte kan man jo si at nevnte værguder er med på å begrense både skadeomfanget og opplevelsene.
Selv sitter jeg med en helvetes hodepine etter forrige tirsdags episke Oppdalseventyr. Etter helgen og mandagens 2 solide pudderdump sto jeg, NN og NN2 klar som først i heisen i Vangslia. Sol, skyfri himmel, 10 speik og coloradisk pudder. Med gudenes hjelp åpnet ikke dieseltrekket på toppen før denne morgenen så vi fikk markert årsjomfruelige pudderlinjer fra topp til bunn. Magisk flow som de sier i Narvik med mine nyanskaffede breiplanker med det treffende navnet Big Daddy. Høydepunktet av mange ble utvilsomt turen lengst vest i Vangslia litt utpå dagen, når det åpenbare var oppkjørt. Episk rett og slett. Få vet om denne ruta, hvor man følger en særs skredsikker, vid dal fra høyfjellet, ned i skogen og utover slake jorder helt ned til riksveien. Vi fikk ivertfall satt årets første linjer der...Stedet er selvfølgelig hemmelig som Stay Behind, og på samme måte kun fortelles om til tilårskomne AP-pamper.
Tilbake til hodet - kjørte selvfølgelig på fjellets eneste pudderdekte stein i hundreogklinkert fart med påfølgende luftetur og en lekker 170` backslade fakie yardsale. BD`ns bakski tippet borti nakken og har siden da gitt meg intens hodepine og nakkelammelser. Legen mente det virket som om jeg hadde blitt slått ned med en spade og ikke en ski, hvorpå jeg kommenterte at min ski sikkert passet bedre til hans definisjon på spade enn nettopp ski. Velvel - det kommer seg, selv om ØK har inndratt all skiperm til jeg slutter å poppe 400mg ibux/paracetcomboer.
Avslutningsvis vil jeg trekke frem en liten urban skiperle. Gode gamle Kleiva og Gråkallen. Dette lille trekket i mitt eget `hood holder seg like bra som Madonna. Skiforeninga har tragisk nok ikke greid å sette igang den skranglete tallerkenheisen enda i år, så det setter litt begrensninger for, om ikke annet, antall turer. Vi besluttet ivertfall å bruke medbrakt heis (les to biler) opp og ned Forsvarets vei fra Skistua og opp til Gråkallen med sine fastmonterte luftballonger. Av den enkle, åpenbare grunn at trimmen oppover var bortkastet tid, samtidig som at vi som gamle Krigsmænd har samme respekt for disse Luftlottene eller hva det nå kalles, som for menn med hårbånd. M.a.o., et Abstrengsen Ferboten skilt fra den klubben kunne ikke være noe bry seg om. Hvilket det heller ikke var. Vi fikk flere nydelige run i knedyp pudder en sen ettermiddag i slutten av februar. På tur hjem møtte vi en feltvogn fra Der militärpolitzei nede ved Byåsen Butikksenter. For sein, for sein no igjæææn som Åge sang så pent en gang. Men det er vel mer nærliggende å tro at de skulle oppover med pizza og dvd`er enn å foreta pågripelser for brudd på veitrafikk- og militær straffelov.
Konklusjon? Med teft og kreativitet ligger mulighetene like rundt hjørnet - for selv med vår ballast av tidkrevende jobber, familie, varierende finansielle opsjoner, sterkt motarbeidende værguder og juridiske hinder har vi fått satt noen minerike skjær i jumfruelig snø også i år.
Selv sitter jeg med en helvetes hodepine etter forrige tirsdags episke Oppdalseventyr. Etter helgen og mandagens 2 solide pudderdump sto jeg, NN og NN2 klar som først i heisen i Vangslia. Sol, skyfri himmel, 10 speik og coloradisk pudder. Med gudenes hjelp åpnet ikke dieseltrekket på toppen før denne morgenen så vi fikk markert årsjomfruelige pudderlinjer fra topp til bunn. Magisk flow som de sier i Narvik med mine nyanskaffede breiplanker med det treffende navnet Big Daddy. Høydepunktet av mange ble utvilsomt turen lengst vest i Vangslia litt utpå dagen, når det åpenbare var oppkjørt. Episk rett og slett. Få vet om denne ruta, hvor man følger en særs skredsikker, vid dal fra høyfjellet, ned i skogen og utover slake jorder helt ned til riksveien. Vi fikk ivertfall satt årets første linjer der...Stedet er selvfølgelig hemmelig som Stay Behind, og på samme måte kun fortelles om til tilårskomne AP-pamper.
Tilbake til hodet - kjørte selvfølgelig på fjellets eneste pudderdekte stein i hundreogklinkert fart med påfølgende luftetur og en lekker 170` backslade fakie yardsale. BD`ns bakski tippet borti nakken og har siden da gitt meg intens hodepine og nakkelammelser. Legen mente det virket som om jeg hadde blitt slått ned med en spade og ikke en ski, hvorpå jeg kommenterte at min ski sikkert passet bedre til hans definisjon på spade enn nettopp ski. Velvel - det kommer seg, selv om ØK har inndratt all skiperm til jeg slutter å poppe 400mg ibux/paracetcomboer.
Avslutningsvis vil jeg trekke frem en liten urban skiperle. Gode gamle Kleiva og Gråkallen. Dette lille trekket i mitt eget `hood holder seg like bra som Madonna. Skiforeninga har tragisk nok ikke greid å sette igang den skranglete tallerkenheisen enda i år, så det setter litt begrensninger for, om ikke annet, antall turer. Vi besluttet ivertfall å bruke medbrakt heis (les to biler) opp og ned Forsvarets vei fra Skistua og opp til Gråkallen med sine fastmonterte luftballonger. Av den enkle, åpenbare grunn at trimmen oppover var bortkastet tid, samtidig som at vi som gamle Krigsmænd har samme respekt for disse Luftlottene eller hva det nå kalles, som for menn med hårbånd. M.a.o., et Abstrengsen Ferboten skilt fra den klubben kunne ikke være noe bry seg om. Hvilket det heller ikke var. Vi fikk flere nydelige run i knedyp pudder en sen ettermiddag i slutten av februar. På tur hjem møtte vi en feltvogn fra Der militärpolitzei nede ved Byåsen Butikksenter. For sein, for sein no igjæææn som Åge sang så pent en gang. Men det er vel mer nærliggende å tro at de skulle oppover med pizza og dvd`er enn å foreta pågripelser for brudd på veitrafikk- og militær straffelov.
Konklusjon? Med teft og kreativitet ligger mulighetene like rundt hjørnet - for selv med vår ballast av tidkrevende jobber, familie, varierende finansielle opsjoner, sterkt motarbeidende værguder og juridiske hinder har vi fått satt noen minerike skjær i jumfruelig snø også i år.
mandag 28. april 2008
Det første...
Fra nå nå av vil mine tanker om stort og smått, med hovedvekt på det siste, vil sikkert mange (eller egentlig mest sansynlig veldig få) mene, bli publisert her. De velformulerte, velbegrunnede, for ikke å snakke om de overveldende innleggene vil det gå litt tid mellom, da jeg strengt tatt ikke har tid til sånt tull(nå var min kone innom og sendte meg et blikk som ikke akkurat lovte tro håp og kjærlighet, hun driver å henger opp klær mens guttene driver med noe som ikke lover noe spesielt godt det heller). Jeg er tydeligvis ønsket i en annen setting enn som familiens friske skribent.
Da er barna i seng og jeg kan likegodt avslutte part 1 med en liten anekdote fra Mikkel på 3. Jeg tar med andre ord følgene av mine egne prosaiske/kreative begrensninger, og lar eldstesønnen ta seg av slikt. Selvfølgelig med fare for at min nyopstartede blogg skal fremstå som en slags kosedilledallepjattesak. Jeg skal vel få snudd på det inntrykket etterhvert tenker jeg. Velvel, tilbake til Mikkel, han er en fin fyr, tankefull og finurlig. I helga fikk vi sett på det nyeste skuddet på stammen i vennegjengen, lille Andrea på 2 uker. Dette gjorde nok et visst inntrykk på Mikkel, og han kom med følgende betraktninger her i stad: Hun var bra liten hun Andrea, like liten som en blomst, eller en knapp, eller en sommerfugl, eller som en liten perle...Men ikke så stor som et hus. Er ikke det et godt resonnement vet ikke jeg. Over og ut.
Da er barna i seng og jeg kan likegodt avslutte part 1 med en liten anekdote fra Mikkel på 3. Jeg tar med andre ord følgene av mine egne prosaiske/kreative begrensninger, og lar eldstesønnen ta seg av slikt. Selvfølgelig med fare for at min nyopstartede blogg skal fremstå som en slags kosedilledallepjattesak. Jeg skal vel få snudd på det inntrykket etterhvert tenker jeg. Velvel, tilbake til Mikkel, han er en fin fyr, tankefull og finurlig. I helga fikk vi sett på det nyeste skuddet på stammen i vennegjengen, lille Andrea på 2 uker. Dette gjorde nok et visst inntrykk på Mikkel, og han kom med følgende betraktninger her i stad: Hun var bra liten hun Andrea, like liten som en blomst, eller en knapp, eller en sommerfugl, eller som en liten perle...Men ikke så stor som et hus. Er ikke det et godt resonnement vet ikke jeg. Over og ut.
Abonner på:
Innlegg (Atom)